31. mai, 2017

På en slags oppfordring...

Fikk et lite "stikk" i en kommentar her, så da måtte jeg kreke meg til tastene igjen i et lyst øyeblikk.

Jeg hadde nesten glemt å ta med at Geir og jeg har vært "på skogen" og vært med på Vårens Vakreste Eventyr, som det heter der. Altså vi har vært på Beverjakt på Grue, Finnskogen. 🙂
I utgangspunktet så var det visst bare Geir som var invitert, men så ble jo jeg litt skuffet over at det bestandig er han som blir invitert på jakt, og så forsøkte de med at det var guttetur.. Og da lurte jeg på hvorfor jaktturer alltid måtte være gutteturer. Så etterhvert forstod disse "guttene" at det kanskje gikk an å ha med "bever på beverjakt"😀, og da fikk jeg også være med.
Jeg har blitt fortalt at jeg er den eneste damen i den omgangskretsen som jakter, og det derfor aldri noensinne har vært et tema å invitere med noen av damene på slike turer. Så det må en liten omstilling til (ikke nødvendigvis holdningsendring) for at det skal bli naturlig for dem. Etter årets eventyr håper jeg at jeg blir fast på gjestelisten ved siden av Geir sitt navn på jaktturer. 😉
Vi reiste torsdag kveld. Jeg kom rett fra en jobb i Sogn og hadde kjørt den lange veien rundt hele Sognefjorden pga brannen i Fjærlandstunnellen, og sa til Geir at hvis vi skulle kjøre torsdag så måtte han kjøre hele veien så jeg fikk sove. Jeg hadde vært oppe på veien og jobb siden kl 5. Så jeg kom hjem, grep bagen som var pakket onsdag kveld, og snudde i døren. Bikkjene ble stappet bak i og sjefen satte seg som avtalt bak rattet. 
Vi kom frem til Hælmen litt før kl 4 om natten.
Vi dro ikke på jakt fredag morgen, da måtte vi sove, men vi hadde oss en fantastisk kanotur ned Rotna på observasjoner. Jeg har ikke padlet siden jeg var på leirskole i 8. klasse, så jeg var noe skjelvende  da jeg satte meg oppi, men med helten min som styrmann (som heller ikke har padlet på ca 20 år) ble jeg beroliget og vi gled nedover og observerte beverens herjinger langs bredden. Det var hytter mange steder, og det er ganske utrolig hvor mye skade en beverfamilie kan gjøre.
På kvelden kjørte vi avgårde og satte oss ut på post, men det ble ikke observert noen bever i området da. Antakelig pga at vi hadde padlet forbi tidligere og da er de litt forsiktige.
Lørdag morgen opprant (etter en bedre rådyrmiddag fredag) og da vi skulle kjøre ut, sier plutselig Simen til Geir: "Har du lyst til å skyte en bever nå?" Da så vi plutselig at det var kommet opp en bever i vannkanten like ved hytta. Så Geir fikk skutt sin første bever liggende over badestampen. 🤪
Når vi så dro ut på post, gikk det ikke mer en 5 minutter før Simen hadde kommet på plass før det smalt. Det var den eneste beveren som falt den dagen, men Geir og Thomas hadde sett, og hørt, noen da de prøvde å komme seg stille (!) på postene sine. Noe som langt fra var enkelt i tett krattskog. 
Alle som kjenner meg godt vet at jeg ikke er et morgenjaktmenneske. Når klokka ringer før kl 6 så hjelper det ikke at jeg har vært supermotivert på kvelden, og har avtalt med halve jegerstanden at vi skal møtes tidlig. Jeg er stum som en østers, veldig motivert for å avlyse jakten, og orker verken å spise eller være sosial. Så både lørdag og søndag morgen når alarmen hadde gått, tenkte jeg "det hadde vært fint å stått opp, skutt en bever, og så krøpet under den varme dyna igjen".
Søndagen opprant, vakker som bare det (jeg oppdaget ikke det før etter en time), og alle var klar for å dra avgårde. Simen derimot, som jeg skulle kjøre med ut på post, hadde ikke fått med seg at vi skulle kjøre kl5, så når Geir og Thomas dro så ble jeg alene igjen. Ettersom jeg antok Simen var like om hjørnet, så tok jeg meg en runde rundt hytta med kikkert og rifla i hånden, men jeg så ikke noe. Snudde meg rundt for å gå mot hytta for å vekke syvsoveren, men tok en liten kikk rundt meg der jeg stod, og jammen hadde det ikke dukket opp en tass i vannkanten lenger ute. Jeg fikk umiddelbart adrenalin og pulsen økte. Tok ladegrep, sikret og lusket meg ut langs med en naturlig "molo" som går ut i vannet der. Men så at  jeg fikk en dum vinkel på dyret, mot det jeg trodde kanskje var bebyggelse, samtidig som at jeg ikke så helt om beveren satt i vannet eller på land. Så jeg måtte tilbake og finne en annen vinkel. Med fare for å bli oppdaget smøg jeg meg langs veien, ganske åpent og satte meg i oppkjørselen til hytta. Så at beveren satt halvvegs vendt fra meg i vannkanten, la trådkorset på der jeg hadde fått instrukser om at det skulle være, og trakk av. Jeg så den sparket og slo litt med halen, og tok rakskt nytt ladegrep, men det var bare dødskramper og den stilnet fort. Jeg forsøkte å ringe til Geir for å fortelle ham at jeg hadde skutt min første bever. Han er alltid den første jeg må fortelle alt til, særlig når jeg har slike eurforiske følelser 🤪, men det ringte bare en halv gang, så var han utenfor dekning. Jeg vadet utover mot der beveren lå, knipset et bilde av fangsten og sendte det til Geir og fikk dradd beveren med meg til fast grunn. Oppe i skogen var Geir og Thomas akkurat på plass da det tikket inn melding. Han så den, skubbet i Thomas og viste ham telefonen, og han svarte bare noe lignende: "det var som faen". 😀
Jeg gjorde som jeg hadde tenkt da alarmen gikk: Stod opp, skjøt en bever, og gikk og la meg igjen.
Selv om beveren ble skutt i området rundt hytta, fikk jeg "jaktfølelsen". Måtte tenke strategi, og fikk definitivt puls og kicket som alle jegere kjenner. I skogen langs elva var det mye speiding, selv om det ikke var noen å se der. Så helgen bestod av mye jakt til tross for at maten ble veldig kortreist. 🙂
Etter frokost når vi alle var samlet igjen ble det flåing og slakting. Vi hadde med oss beverkjøttet hjem, og kan fortelle at bevergryte er aldeles nydelig!
Skinnet er levert til preparering, og jeg gleder meg til vi får dem tilbake. Det er mykt som kanin, og kommer til å varme oss godt i rompa om vi trenger noe varmt å sitte på. Skallen på Geir sin bever blir montert på plate og skal henge her som de hjortetrofeene vi har, mens min sin måtte hatt mange runder med lim for å kunne monteres, så det ble ikke noe av.

Jeg opplevde beverjakt som utrolig kjekt, og håper jeg får bli med neste vår. Kanskje jeg til og med tør (hvis anledningen kommer) å skyte fra kanoen.