30. aug, 2021

Medaljens bakside

De som har fulgt med på Snapchat-storyen min, og til dels på Instragram/Facebook hvor jeg har "spydd ut" masse stemingsfilmer fra valpene her, har fått med seg at det ble full stopp på "snappingen" søndag ettermiddag. Det skyldes ikke bare at det var besøk av valpekjøpere, gamle kollegaer, hundeklubb-venner og naboer, men også at vi har vært gjennom en forferdelig trist hendelse. Vi har mistet lille Lydi-ja, "frøken Rosa".
Lydi-ja var valp nummer tre som kom til verden. Hun var 400 gram, og viste seg å være ei lita tøffing. Fra de var 5 dager gamle begynte hun å henge litt etter på vekt, og jeg passet alltid på at hun ble satt på "riktig" pupp, og etterhvert fikk hun litt geitemelk i tillegg, og når de begynte på fast føde ble det litt "special treatment for the little lady". Hun var den første på beina, den første som lærte å bjeffe, og åpenbart synes det var moro (derav navnet), og hun var den første (og eneste) som klarte å klatre over kanten på valpekassen. Hun var alltid den første som sperret opp øynene og spratt opp med logrende hale når jeg kom bort og sa "Hei alle småtassene mine, er dere våken?", og hun var veldig kontaktsøkende og alltid logrende med den lange "anakonda-halen" (Geir sin benevnelse av halen hennes). Hun var en utrolig herlig frøken, men altså hele tiden den minste, men tøff nok til virkelig å ta igjen på de andre når de bøllet med henne, og da var det Lyd i a.. :-)
Søndag ettermiddag oppdaget vi at hun pustet veldig hurtig når hun lå og sov ute i sola. Jeg la henne i skyggen, tenkte kanskje at det var solsteiken som gjorde det. Fulgte godt med på henne ut over kvelden, men hun var sin vanlige "hopp og sprett" og veldig glad, selv om vi så at hun hadde hurtigere pust enn normalt. Når det var sen kveld, og de hadde fått sen-kveldsmaten, la hun seg litt for seg selv, pusten gikk heftigere. Jeg ringte veterinæren og prøde å forklare det til vakthavende. Det er naturligvis vanskelig å si over telefon hva det kan være, men det var nærliggende å tro at det kunne være en luftveisinfeksjon, så vi kunne vente til morningen, men gi beskjed om hun ble verre. Det ble hun. Etter en drøy halvtime ble det ny telefon til veterinæren, og vi pakket henne inn i et teppe og hoppet i bilen til Førde. Hun slet veldig med å få puste, det surklet i lungene og jeg jobbet med hjertekompresjon og innblåsninger hele veien nedover. Da vi kom fram og veterinæren fikk se henne var vi vel alle tre forberedt på det åpenbare, at her var det bare en ting å gjøre. Hjertet til lille Lydi-ja ville ikke mer. Det var ikke gode hjerteslag, bare susing i hjertet hennes. Hun har etter all sansynlighet hatt en medfødt hjertefeil. Hjertet hennes har jobbet på for å holde kroppen gående, og all energi har gått med til det, og ikke til å legge på seg som det har på de andre. Så vokser valpen, men hjertet klarer ikke å følge med på den veksten og da kollapser systemet. Det var iallefall sånn patologen på veterinærinstituttet beskrev det for meg i dag når jeg snakket med henne (på vei hjem fra min mors urnenedsettelse - alt kommer på en gang for tiden..). Lille Lydi-ja skal altså obduseres, siden det på noen Bayerske viltsporhunder har vært en feil på hovedpulsåren, en såkalt aortaaneurisme, så vil NSHK sjekke hunder som dør med antatt hjertefeil slik at vi kan utelukke at det er dette.

Lille Lydi-ja får vi aldri tilbake, men hun hadde et godt liv i 5 og en halv uke. Hun spiste så mye hun orket, lekte så mye hun ville, og fikk akkurat så mye kos som en liten valp kan ønske seg. Hjertefeil er ikke smertefullt har jeg fått vite av ei som har det. Det gjør en bare litt mer sliten. Så Lydi-ja har ikke hatt noe vondt før kanskje den siste halve timen i livet sitt, og da var jeg der med henne, og nå har hun det iallefall ikke noe vondt. Nå løper hun over de evige ettersøksmarker, og får opplæring av sin oldemor Nita, som også vandret over regnbuebroen i dag. De blir aldri glemt!💔

Jeg sitter igjen med en enorm tomhet og en stor sorg over det lille yndige vesenet som ikke fikk leve så lenge. Jeg knytter meg så utrolig mye til dem i tiden de er hos meg, og det har vært en utrolig tøff dag. Jeg hadde rett og slett lyst å ta Lydi-ja med meg og legge henne i mammas grav. Mamma hadde elsket det! ❤