21. des, 2018

Egentrening er også trening...

At Ja-tzi er en hyperaktiv hund har jeg fortalt før, og jeg hadde vel et håp om at hun skulle roe seg litt ned når hun ble litt mer voksen. Nå har hun passert to år (13. desember), men det ser ikke ut til at hun mener seg voksen med det. Nå er de jo sent modne både i kropp og sinn disse Bayerne, og det dukket opp noen minner på Facebook her en dag, som fortalte meg at jeg har glemt at mor Gina ikke var så veldig mye bedre.. 
Ja-tzi er fra 0 til 100 på to sekunder, og det er i grunnen kun de to speed'ene hun har, det er liksom ikke så mye imellom der. Hun er imidlertid en vanvittig artig hund å ha i hus. Hun er veldig lett-trent på godbiter, og når jeg sier "ligg" så klaskerr hun i golvet med et dunk, og det har aldri moren vært i nærheten av! 😉
Imidlertid er hun alt for knyttet til, og til dels kuet av, sin mor. Dette gir seg utslag av at hun først må sjekke hva mor gjør før hun lyder selv, når det begge er sammen. Alene er hun superenkel å ha med å gjøre. Det er forferdelig dumt at hun har blitt sånn, og det er kun vår feil som ikke trener dem hver for seg. Til det strekker dessverre ikke tiden til, og det er definitivt en ulempe ved å ha to hunder (eller flere).
Her om dagen når vi var på tur, så stakk de begge to av. Jeg hadde dem løs deler av turen, der jeg har grei oversikt i terrenget iallefall, og så lenge det er lyst nok til at jeg ser. Det var begynt å mørkne, og jeg hadde ikke lykt med meg, men det var snø så jeg var ikke så veldig bekymret. Var nesten kommet ned til veien, hadde bare et stykke med åpen mark foran meg, med et lite innslag av overgrodd utmarksbeite i mellom da Gina ser ett eller annet i kanten av beitet, og setter avgårde. Jeg tror det må ha vært en rev, jeg så iallefall ikke spor etter hjort eller hare der. Ja-tzi er selvfølgelig ikke vanskelig å be, og hun satte etter før jeg rakk å åpne munnen og prøve å stoppe dem, og snart gikk losen på begge to oppover mot "Knebben", et av fjellene her i Sanddalen. Jeg ble stående på samme sted, Bayeren er jo kortdrivende (heter det seg), og Gina pleier å komme tilbake i samme spor. Det gjorde hun også denne gangen, etter 15-20 minutter, men Ja-tzi fortsatte losarbeidet sitt innover dalen langt der oppe i fjellsiden, og etterhvert forsvant hun utenfor hørevidde. 
Jeg ble litt stressa, det var blitt mørkt og jeg hadde ikke lyst å gå fra stedet i tilfelle hun kom tilbake og ikke fant oss. Hjemme var huset tomt, så det var ikke hjelp å hente der. Etter en god halvtime til fikk jeg kontakt med en nabo som kom med en hodelykt og dekken til Gina, som var blitt kald av å bare gå frem og tilbake i veien der. Svigerfar hoppet i bilen for å se etter urukråka, og etter en stund, når jeg var på vei oppover dalen der vi hadde vært på tur en time tidligere, ringer han og sier at han hadde sett Ja-tzi på vei hjem, men at hun ble redd ham da han stoppet. Hun hørte nok at jeg ropte og fløytet, for jeg møtte henne i veien når jeg sprang i den retningen, og da var hun temmelig spak. Slik hun pleier å være mot sin mor når hun har vært ute på egenhånd.. 🙂 Jeg var veldig glad for at hun dukket uskadd opp igjen, en time og 20 minutter etter at hun stakk av. Hun var våt etter at hun nok har plumpet uti elven, men ellers helt fin. Vel hjemme var det full rulle med leker og hopp & sprett, så turen har ikke tatt nevneverdig på.. 😲