Livet består iblant i å måtte ta noen fryktelig vanskelige valg

Ett av dem er å la den firbente bestevennen reise til et bedre sted når tiden er inne. Det er en lang og vond prosess, og definitivt den verste avgjørelsen man må ta når man har ansvar for et dyr.

Søndag kveld, på 4-årsdagen til sitt andre kull, reiste fine-Gina til et bedre sted, og vi sitter igjen med stor sorg. Det er vondt og tomt i hjertet og i huset, og sorgen river i sjela.

Hodet var i orden, og viljen til å leve var der hos Gina, men kroppen spilte ikke lenger på lag. Med en våt og kald høst og vinter for døren var det best å la henne få dra. Vi så hvordan forrige vinter var.. Veterinæren ba oss finne en dato, og jeg strekte den så langt jeg kunne, ville la henne få sommeren og kanskje kunne få et enkelt ettersøk for at hun skulle kjenne på sitt gamle liv. Og fordi jeg var litt egoistisk og ville vente til jeg kunne klare å håndtere det. Det gjør jeg ikke så godt uansett..

Gina har vært min beste venn og sjelesørger, i tillegg til min kompanjong i skogen i nesten 11 år. Hun har vært omtalt som "fasiten" på ettersøk, og hun har lært meg mye. Ingen kunne trøste som Gina når jeg var lei meg, og entusiasmen hennes var like stor som min når vi lykkes på ettersøk eller på prøver. Jeg har gått gjennom bilder fra tiden vår sammen og laget en "minnefilm", og jammen har hun vært med på mye. Ikke rart hun var en så mentalt stødig hund. <3 

Vi har delt så mye sammen, og det vil bli utrolig tomt uten henne i livet mitt, men uansett når hun hadde måtte forlate meg så hadde sorgen blitt stor. Jeg skyldte henne å få gå «over regnbuen» med verdigheten i behold når hun har gitt meg så mye. Det er ekte kjærlighet. Jeg er utrolig takknemlig for de årene og alle de minnene vi har skapt sammen. Hun har barn og barnebarn som er til glede og nytte, og som er høyt elsket av sine familier.

Hun har vært en fantastisk hund, og blir aldri glemt.

Vi er heldige som har mulighet til å få veterinæren hjem, og Gina sovnet fredfull hjemme i sofaen med meg ved sin side. Det var fryktelig vondt, men en fredelig måte å se henne reise videre på. Nå hviler hun i samme grav som Cleo og Oddsen, de var et fint trekløver i sin tid.

Takk Gina, for alt du har vært for meg, og alt du har gitt. Dine gener lever videre i Jatzi og Westa, men livet blir litt tomt uten deg.