11. okt, 2014

Cleo 13.11.07 - 08.10.14

Det er fantastisk å ha hund. Samspillet og vennskapet med, og kjærligheten man får fra en hund kan ikke sammenlignes med noe annet.

Man blir så uendelig glad i dem, og derfor er det også så uendelig vondt å miste dem.

Cleo kom til meg da hun var 7,5 måneder og vi begge trengte en venn. Livet mitt med henne har vært en berg-og-dal-bane av følelser, opplevelser, gleder og sorger.
Cleo var "et barn med spesielle behov», og livet vårt ble tilpasset for at hun skulle fungere best mulig i menneskeverdenen.
Hun var aldri syk, tålte utrolig mye smerte hvis hun skadet seg, og var bestandig ved min side når jeg trengte henne. En bedre venn kunne jeg ikke hatt. Hun ville ofret livet sitt for meg hvis hun måtte.
Hun voktet hus og hjem, meg og ungene med stor iver. Som den Ridgebacken hun var avlet til, var hun en god vakthund. Hun var også en fantastisk god jakthund og ettersøkshund.
Noen av disse egenskapene var også med på å gjøre ting vanskelig for henne. Hun hadde i enkelte situasjoner problemer med å stole på fremmede, og jeg har brukt mye tid, snørr og tårer på å få henne til å bli en trygg og god hund. Det lyktes meg ikke helt, vi måtte alltid passe på når vi møtte andre mennesker. Ting gikk fint i mange år, men det siste året merket jeg at hun ble mer og mer utrygg på folk, og gjorde utfall også mot folk hun kjente, dog uten at noe alvorlig skjedde. Jeg merket at jeg var mer og mer redd for å komme i den situasjonen at hun bet noen, og etter et par tilfeller den siste måneden innså jeg at det antakelig kom til å skje før eller siden.

For drøye to uker siden tok jeg en tung avgjørelse om å la min beste venn gå over broen til de evige hjortejaktmarker. Jeg valgte å være i forkant av en kommende hendelse framfor å lukke øynene for det uunngåelige.
Det har vært noen tunge dager, og er nok den vanskeligste avgjørelsen jeg noen sinne har måttet ta.
Den siste tiden tilbrakte vi med å gjøre alt Cleo elsket. Spise god mat, og springe løs på fjellet. Vi har hatt noen deilige turer, og den siste timen før hun vandret sprang hun lykkelig i skogen på Jølster og gravde frem lemen som Gina kunne spise (mot min vilje skal sies).

Hun sovnet stille inn på kjøkkengulvet onsdag 8. oktober hjemme på Jølster, og hviler nå i hjorteskogen hvor hun har hatt så mange herlige stunder.
Nå har hun fred i sjelen og jeg velger å tro at det finnes noe på den andre siden for våre firbente venner.
❤ Hvil i fred min elskede Cleo, jeg var så inderlig glad i deg. Du har satt spor i hjertet mitt, og jeg kommer aldri til å glemme deg. ❤