22. aug, 2014

En ny tittel ligger og venter på lille Gina

Noe skjedde med det forrige innlegget mitt, og det var ikke blitt postet. Godt jeg alltid tar en kopi før jeg logger ut så jeg fikk lagt det inn nå.
Nå er det blitt torsdag igjen. Jeg skulle kanskje ha satt meg ned litt oftere for å skrive, jeg kjenner at jeg synes det er kjekt, men jeg er en rastløs skjel, og det er vanskelig å sitte så lenge i ro. 🙂

Forrige helg var jeg i Viksdalen på samling med kvinnekontaktene i NJFF. Vi var bare 5 stykker, og det var jo litt dumt, men vi hadde det kjempekjekt, og jeg er iallefall glad jeg fikk anledning til å bli med. Gjett hvem som har badet i fossehola på gården? Det var sikkert under 10 grader i vannet, og for meg var det litt av en bragd å hoppe ut i vannet der. Jeg er jo en livsnyter, og ser ikke poenget med sjølpining av forskjellige slag som enkelte driver med. Isbading er en av greiene, det kan være så sunt det vil. Jeg tviler på at jeg kommer til å begynne med slike aktiviteter på normalbasis, men er jeg stor i kjeften flere ganger så må jeg vel hoppe uti flere ganger også.. 🤨 Kanskje heller lære meg å holde munn? Uansett: Det beste med det badet var å senke seg ned i stampen etterpå, selv om jeg følte meg som en skoldet gris med det samme jeg satte meg ned. Varmt vann er herlig å senke seg ned i. Og helt sikkert mye sunnere! 🙂
Lørdagen vendte jeg nesa tilbake til Jølster, og tok med meg Gina nordover til Møre og Romsdal for å gå sporprøve der på søndag. Det var sent før vi fant campinghytta, og jeg var relativt trøtt da jeg stod opp søndag morgen. I og med at Gina hadde løpetid (den begynte på mandagen da vi kom fra ferie), måtte vi starte sist for vår dommer, og holde henne i bilen til alle var dradd ut fra standplass. Jeg hadde ikke noen særlig forhåpninger om noe godt resultat. Til det var det for mye surr på siste treningen, og jeg antok at løpetiden fikk henne litt ut av balanse. Men fra første bloddråpe var hun rett på sak, og gikk som en klokke gjennom hele sporet, med unntak av litt jobbing i siste vinkel med opphold. Den løste hun imidlertid helt på egenhånd, og vi fikk en solid 1. premie, og ble kåret til prøvens 3. beste ekvipasje. 😀 Gjett om jeg var stolt!
Håkon reiste hjem til Stryn med vandrepokalen til Schweisshundklubben, og det var veldig kjekt. Vi ble slått av en Basset, som visstnok var så suveren at dommeren fikk tårer i øynene. Da er det på en måte helt greit. 🙂

Så nå har Gina tre 1.premier på blodspor i Norge, en 1. premie på blodspor i Sverige (öppen klasse) og godkjent bruksspor. Når hun blir to år skal vi på en utstilling og da håper jeg hun får en excellent. Da blir hun nemlig NORSK SCHWEISSHUNDPRØVECHAMPION (N J(SCH)CH). 🤪 Hvis hun bare får en Good, blir hun Norsk viltsporchampion og Svensk viltsporchampion. Den som venter får se.

Mandag morgen satte jeg kursen mot Bergen og Haraldsplass sykehus for kontroll hos ortopeden. Han var relativt fornøyd med tingenes tilstand, og gjentok at jeg måtte forvente at det ville ta tid. Imidlertid har han rekvirert ny MR til meg og ny kontroll i januar, så jeg mistenker ham for å ikke være så positiv som han gav uttrykk for. Jeg fortalte ham at jeg har vondt når jeg går i terrenget, og i trapper og at det verker når jeg sitter i ro. Så derfor prøver jeg å holde meg i aktivitet.. 🙂
Jeg er fremdeles 20% sykemeldt og skal fortsette med fysikalsk behandling og trening til jeg skal på kontroll. Hvis man ikke er fornøyd (les: han, ikke jeg. Jeg er ikke så fornøyd som han, jeg som skal gå på disse beina) skal vi prøve noe som heter PRP-behandling. Det går ut på å separere en blodprøve og sprøyte inn igjen blodplatene, eller noe sånt. Det skal visst være effektivt. Har lest litt om det. De bruker det også for å jevne ut rynker, så jeg lurer på om jeg kan hyre inn en plastikk-kirurg, så kan de bruke samme prøven å fikse litt her og der. 😀Inntil videre må jeg uansett klare meg som best jeg kan. Gå på fjellet så sant jeg klarer, og trene mye. Det er uansett lurt, ettersom kroppen min har fått en ekkel fasong den siste tiden. 

Jeg hadde meg en tur på støylen i går, og det kjenner jeg godt. Håper det er forbigående. Jer er mektig lei og kjenner det tærer på humøret. En ond sirkel er det. 🤨

Nok om det.

I dag var jeg på skytebanen igjen. Tenkte bar å trene litt på hurtige skudd og ladegrep. Endte opp med 10 hurtigskudd og 10 skudd stående. Alle de ti første var innenfor (på hjorten) og de først 5 stående var også innenfor. Men så blir man sliten, så de tre første i neste serie gikk foran, bak og under sirkelen. Men så kjeftet jeg litt på meg selv, og fikk de to siste nesten i senter. Så det går an om man tar seg sammen litt. 🙂