Gina av Fjellstølen kom til oss fra Sandeid, Rogaland i mars 2013. Oppdrettere er Dag Arne og Svalaug Matre.
Gina ble godkjent ettersøkshund knapt ni måneder gammel. Hun ble Norsk og Svensk Viltsporchampion, Norsk og Svensk Jaktchampion (Schweisshund) og Norsk Utstillingschampion.
Gina var en vakker hund med et fantastisk mildt og fint "hjemmegemytt", uten at det gjenspeilet seg i skogen når hun var på jobb. Hun var en knalltøff ettersøkshund som også arbeidet løs når det var behov for det. Med folk og andre hunder var hun veldig kjekk og grei og startet aldri en krangel.
Gina hadde to kull valper, det første født på Luciadagen 13. desember 2016. Da ble det født 12 valper; sju hanner og fem tisper. 11 av dem var i live og utviklet seg normalt og ble til glede for sine eiere. Alle 11 er HD-røntget, og samtlige fri. Jatzi ble igjen hos oss, ettersom hun skadet øyet sitt i valpekassen.
Det andre kullet til Gina ble født 1.oktober 2019. Da ble det født ni valper; sju tisper og to hanner. De utviklet seg også til å bli flotte, stødige ettersøkshunder, og av disse så er det bare en av dem som ikke er røntget enda, alle er HF-frie.
Jacko fra første kull har to kull med valper etter seg i Sverige - det siste kullet har vi hentet hjem lille Westa fra.
Jatzi har hatt ett kull hvor det ble født fem valper, men bare fire levde opp og har blitt ettersøkshunder hos nye familier, to i Sverige. Tre av de fire er røntget, og er HD-frie.
Kjorven fra kull nummer to fikk i 2023 ti valper, og det blir spennende å se hvordan de gjør det i skogen og med sine familier.
Gina ble nesten 11 år. De siste to årene i livet var hun preget av gamle skader fra fall på ettersøk, hun hadde jo ingen bremse når hun var på jobb, og et par ganger ble det litt mye. Hun gikk varierende på smertestillende et års tid, og siste året fast, og før høsten virkelig satte inn i 2023 fikk hun reise over regnbuen til Cleo (min forrige ettersøkshund) og de andre hundene hun har savnet.
Det har vært fryktelig vondt, men samtidig godt å slippe å ha dårlig samvittighet og se på hvordan hun har haltet og vært stiv og støl daglig. Sånn sett så ventet vi egentlig noen måneder for lenge, men dette er alltid en tung prosess. Når er det egentlig nok?
Jeg satt og så gjennom bilder fra Gina sitt liv, og den siste videoen der vi var på tur forteller meg at vi nok ventet for lenge, men det er ikke så lett å se dette fra "innsiden", når man er så følelsesmessig involvert, da vil man bare se det som er positivt.
Disse ordene var det som kom rett fra hjertet da dagen var der og som jeg også delte med dem som hadde et forhold til Gina (og det var mange):
Livet består iblant i å måtte ta noen fryktelig vanskelige valg.
Ett av dem er å la den firbente bestevennen reise til et bedre sted når tiden er inne. Det er en lang og vond prosess, og definitivt den verste avgjørelsen man må ta når man har ansvar for et dyr.
Søndag kveld, på 4-årsdagen til sitt andre kull, reiste fine-Gina til et bedre sted, og vi sitter igjen med stor sorg. Det er vondt og tomt i hjertet og i huset, og sorgen river i sjela.
Hodet var i orden, og viljen til å leve var der hos Gina, men kroppen spilte ikke lenger på lag. Med en våt og kald høst og vinter for døren var det best å la henne få dra. Vi så hvordan forrige vinter var.. Veterinæren ba oss finne en dato, og jeg strekte den så langt jeg kunne, ville la henne få sommeren og kanskje kunne få et enkelt ettersøk for at hun skulle kjenne på sitt gamle liv. Og fordi jeg var litt egoistisk og ville vente til jeg kunne klare å håndtere det. Det gjør jeg ikke så godt uansett..
Gina har vært min beste venn og sjelesørger, i tillegg til min kompanjong i skogen i nesten 11 år. Hun har vært omtalt som "fasiten" på ettersøk, og hun har lært meg mye. Ingen kunne trøste som Gina når jeg var lei meg, og entusiasmen hennes var like stor som min når vi lykkes på ettersøk eller på prøver. Jeg har gått gjennom bilder fra tiden vår sammen og laget en "minnefilm", og jammen har hun vært med på mye. Ikke rart hun var en så mentalt stødig hund.
Vi har delt så mye sammen, og det vil bli utrolig tomt uten henne i livet mitt, men uansett når hun hadde måtte forlate meg så hadde sorgen blitt stor. Jeg skyldte henne å få gå «over regnbuen» med verdigheten i behold når hun har gitt meg så mye. Det er ekte kjærlighet. Jeg er utrolig takknemlig for de årene og alle de minnene vi har skapt sammen. Hun har barn og barnebarn som er til glede og nytte, og som er høyt elsket av sine familier.
Hun har vært en fantastisk hund, og blir aldri glemt.
Vi er heldige som har mulighet til å få veterinæren hjem, og Gina sovnet fredfull hjemme i sofaen med meg ved sin side. Det var fryktelig vondt, men en fredelig måte å se henne reise videre på. Nå hviler hun i samme grav som Cleo og katten Oddsen, de var et fint trekløver i sin tid.
Takk Gina, for alt du har vært for meg, og alt du har gitt. Dine gener lever videre i Jatzi og Westa, men livet blir litt tomt uten deg.
Du kan se hva som er stambokført på Gina her på NKK
