21. sep, 2019

Ettersøk med unghunden

Det er vel kanskje litt feil å kalle Jatzi unghund siden hun er nesten tre år, men hun er det for oss. Barnslig og urutinert med det meste, og alt for knyttet til sin mamma som hun har stor respekt for - som oftest.😉

Ettersom Gina er høygravid er det ikke aktuelt å ta henne ut på ettersøk, så denne høsten må vi stole på Jatzi. Hun er blitt godkjent og har gått prøvene, og Bruksprøver for Schweisshund, med strålende resultater. Det er derimot ingen hemmelighet at vi har slitt litt med treningssporene de siste månedene, der hun rett og slett ikke har hatt lyst til å starte engang. Så spenningen har vært stor når det gjaldt om hun kom til å gå når hun virkelig må.
Hun fikk spore inn på et fall helt i starten av jakta, og det gikk veldig bra, så vi var positive.
Så ble vi utkalt på et påskutt dyr i et annet vald. Det var mistanke om bom, og jeg var ikke så glad for å sette henne i gang med en sånn jobb, med tanke på at hun er litt "lunken" når hun får på seg sporselen. Det viste seg at hun var ganske lunken da også, og det ble til at Gina ble hentet for å kontrollsjekke (dette var før hun ble så stor som hun er i dag). Gina gikk samme runden som Jatzi, og det var jo betryggende. Vi stoler på Gina. Kanskje vi også skal stole på Jatzi..? 

Forgårs kveld fikk vi telefon om en påkjørt bukk. Både Geir og jeg reiste ut, og sjekket veien grundig og fant noen hår ikke så langt fra der bukken var påkjørt. Farten hadde vært lav da den ble truffet, og den hadde sklidd litt bortover veien sa sjåføren.
Vi tok ut Jatzi, og hun var hoppende glad for å få på seg sporselen. Snuste rundt i vegkantene på vei ned til der vi mente dyret var blitt påkjørt. Der endret hun brått oppførsel og ble mer konsentrert. Markerte tydelig at her var det skjedd noe, og så dreide hun ut av veien under autovernet like i nærheten av der sjåføren hadde merket plassen som dyret hadde hoppet autovernet og dradd avgårde.
Nedover steinrøysa gikk det, og over innmark og inn i kratt. Vi kom til en liten bekk, og hun sirklet litt rundt der, gikk tilbake og kontrollerte seg selv og tok samme vei til bekken, og så mot den større elva. Der ringet hun mye rund. Hun er urutinert, og ettersom bukken sansynligvis hadde krysset elven og vi ikke ville legge avgårde over den i mørket, avsluttet vi søket der. Hun fikk mye ros, hun var sikker på sporet og VELDIG ivrig. Jeg var veldig glad for det.
Det var ingen tegn i sporet på at det var hull på dyret, men det betyr jo ikke automatisk at det ikke er skadd..
Morgenen etter satte en annen ekvipasje igang å søke, og sporet gikk riktig nok over elven. Bukken ble ikke funnet, og sånn er det ofte med trafikkettersøk. Det er ikke alltid de blir så skadd at de lar seg finne.

I dag tidlig fikk Geir telefon om et jaktettersøk, og han tok med seg Jatzi og reiste. Det viste seg at det var en liten bukk som hadde fått et skudd litt for langt bak, og den hadde gått ut av synet for jeger som valgte å ikke gå etter den. Jatzi fant litt kropssvæske ved skuddplass (jeger og hundefører så ikke noe før hun markerte..) og hun sporet avgårde og fant dyret som lå drøye hundre meter fra skuddplassen.
Vi kan iallefall konkludere med at Jatzi synes kunstige spor er kjedelig / ikke verd å bruke energi på, mens ekte ettersøk er mye kjekkere. Så hunden fungerer, og da slipper vi å omplassere henne til en snill familie (haha). 🤪

Gina ble servert frokost når Geir og Jatzi dro ut, ellers hadde hun nok laget et helsikes spetakkel. Hun synes nemlig det er hennes rett å være med når to-fotingene er i ettersøksmodus, og når det er Jatzi som får bli med er det under store protester fra Gina. Nå er hun jo godt over middelse opptatt av mat for tiden, så det gjorde susen. 🙂