14. jun, 2017

Om sportrening og prøver og sånn..

For et par uker siden var Gina og jeg påmeldt sporprøve på Vangen. Dagen startet med at telefonen ringte leeenge før hanegal, og det gjaldt ettersøk etter påkjørt hjort i Flora kommune, som vi fremdeles er med i fallviltgruppa for. Jeg var jo i utgangspunktet ikke sikker på om jeg ville orke å gå sporprøve etter influensaen som hadde herjet meg i halvannen uke, så noe ettersøk var iallefall ikke aktuelt for meg. Jeg sendte Geir ut med Gina på det oppdraget. De dro avgårde (klokka var ca 5...) og kom hjem kl 9. Gina fikk frokosten sin, og jeg tok en kjapp telefon til prøveansvarlig på Vangen for å høre om det var noen vits i at jeg kom, ettersom jeg ble litt i seneste laget. Det tar to timer å kjøre dit.. Jeg fikk beskjed om at det går fint, og puttet "supersporhunden" i bilen. Hun var for øvrig godt fornøyd med funn av hjorten, som ble avlivet da den prøvde å komme seg over elven. Gina var nybadet når hun kom hjem..
Jeg ankom prøvestedet, og fant ikke en levende sjel. Ringte litt rundt, og fikk så en guide som fulgte oss til sporterrenget hvor vi parkerte. Når det var vår tur, ble jeg å prate litt med dommeren som jeg kjenner litt fra før mens jeg tar Gina ut av bilen. I og med at jeg ikke hadde helt fokus på hunden, oppdaget ikke jeg at hun var temmelig lunken til at jeg tok frem sporselen, som for øvrig var våt og kald. Det er jo den samme hun bruker på ettersøk.
Jeg går mot sporstart og ser at hun virker lite motivert. Hun snuser i oppsparket, og går så noen meter i en annen retning enn sporet er merket. Jeg lar henne gå et par meter og holder henne så igjen. Hun går tilbake til oppsparket, og jeg ber henne søke. Hun tusler avgårde, men går ut etter kort tid, roter litt rundt, går tilbake, stikker ut på noe ferskspor, ringer litt rundt, stikker ut på nye ferskspor. Dommeren sier at vi kanskje skal gå tilbake til der sporet er. Vi går tilbake, Gina tar sporet ca 2 meter, finner et musebol (eller noe sånt) som (ÅPENBART) var mer spennende. Jeg napper litt i lina og kommanderer "søk" til henne, hvorpå hun snur seg og setter DET blikket i meg før hun går en runde rundt. Dommeren holder på å le seg ihel, og jeg sukker oppgitt over at Gina ikke synes dette er like moro som ettersøk. Hun mener tydeligvis at hun har gjort dagens jobb, og dette her var under hennes verdighet. Vi gir oss på hele greien, og noterer en null i "CV'en". Der er det kun en null fra før, som skyldes førerfeil (og det var ikke meg som var fører da 😉).
Note to self: Ikke gidd å reise på prøve rett etter at hunden har gått ettersøk!

I går gikk vi et blodspor med skuddtest bare for å sjekke om interessen for kunstige spor var helt forsvunnet. Det var den heldigvis ikke, selv om jeg må si jeg slet litt med å se at hun gikk ut på ferskspor, for det prøvde hun et par ganger. Hun kom imidlertid raskt tilbake når jeg holdt litt igjen, og hadde naturligvis stålkontroll på sporet, det var bare andre ting som var mer spennende underveis.
Vi hadde det riktig så moro med skanken i slutten, og den håper jeg skal være nok til at hun synes det er gøy å gå kunstige spor.

TIl helgen skal vi gå bruksspor, og det er lagt med rådyrklauver. Det blir antakelig en liten utfordring, etterom Gina hovedsaklig er preget på hjort, som er det eneste klauvviltet vi har her i fylket. Men vi får se hvordan det går. Søndagen skal hun også gå blodsporprøve på omtrent samme sted, så målet må være at hun ikke synes rådyrsporet er så gøy at hun slår ut på ferskspor på blodsporprøven. 🤔Det er en balansegang dette, men veldig moro å teste hundene og seg selv på forskjellige utfordringer.

Jeg får ofte spørsmål hvor ofte man kan trene, og hvordan man skal få hunden motivert.
Til det kan jeg bare si at du kan trene hver dag, så lenge dere begge synes det er gøy. Hvorfor leke med hunden? Fordi dere synes det er gøy. Hvorfor går du ikke samme turen hver dag med hunden: Fordi man blir lei av å gå samme runden dag etter dag.
Varier treningen, og ser du minste antydning til at hunden ikke er motivert så må du ta en pause eller legge om treningsmetode. Skriv en treningsdagbok. Noter hvordan du trener, terrenget du legger sporet i, vanskelighetsgraden på sporet. Været(!). Noter ned hvordan hunden går og gjør korrigereinger når du ser en sammenheng.

Og så kan du sammenligne litt med deg selv:
Går du på jobb fordi jobben er gøy: Ja. = Da er du motivert for å gjøre jobben selv om lønnen kanskje ikke er så bra (frivilig arbeid f.eks).
Går du på jobb fordi lønnen er god, men jobben er dørgende kjedelig? = Da må lønningen veie opp mot at jobben er kjedelig.
Ergo: Skal du få hunden til å gå et spor må enten selve sporet være spennende og gøy for hunden, eller så må slutten være så moro at den går fordi den gleder seg til å få lønn for strevet.
Jeg har holdt mange sporkurs, med veldig masse forskjellige hunderaser og veldig masse forskjellige mennesker. På generell basis kan jeg si at vi er alt for lite flinke til å rose hunden vår når den gjør noe bra. Om det er fordi vi synes det er pinlig at andre hører at vi "preiker skit" til hunden vet jeg ikke, men min klare oppfordring er: Våg å vær glad, vis hunden din hvor overlykkelig du er når den lykkes, det er tross alt en dau fot som ligger i sporslutt, og ikke akkurat noe å rope hurra for. Du må være entusiastisk, lat som det er oldefars nedravde formue den har funnet.
Jeg pleier å fortelle en historie som jeg hørte en gang. Jeg husker ikke hvem som fortalte den, eller hvem det gjelder, men det er ikke nøye.
Mannen hadde en meget dyr klokke som han var veldig glad i. Han kom hjem fra tur i skogen med hunden sin, og oppdager at klokken har ramlet av armen ett sted underveis, han aner ikke hvor. Han sørger litt over tapet, klokken betydde mye for ham. Mange dager etter går han i skogen igjen, og plutselig ser han at hunden snuser på noe i lyngen, og DER ligger klokken hans, som hunden har markert på. Han blir så overlykkelig, hopper rundt med hunden, klapper og klemmer den og ler høyt. Og så danser han nærmest hjemover med sin verdens beste hund som fant klokken for ham.
Morgenen etter kommer hunden logrende inn på kjøkkenet med klokken i munnen. Den har han funnet på nattbordet. Hunden husker hvor glad far ble da han fant igjen klokken, og ønsker å oppleve den gleden igjen sammen med far. Historien sier at dette skjedde flere ganger, og sier noe om hvordan slike minnebilder fester seg i hundens hode.
Det er dette vi ønsker å skape når vi går spor. 👍

Lykke til! 🙂