31. des, 2014

Takk for i år

Det er den siste dagen i året. Det er litt rart å se tilbake på dette året som har gått så utrolig fort. Det har vært et år med mange begivenheter. Jeg har hatt mange kjekke stunder med min fantastiske familie. Både den «gamle og den nye». 🙂

Vinteren er så vidt startet, men jeg håper vi får like mye glede av denne vinteren som den forrige. 2014 startet vi med en overnattingstur i gapahuken ved Botnavatnet. Cleo tøflet først med kløvet på ryggen, stolt over å få jobben med å bære maten til seg selv og Gina, samt tepper og annet «varmegivende». ❤
Det var viktig for meg å få denne turen dit, siden jeg skulle operere kneet mitt 22. januar og jeg visste jeg ville bli satt ut for en tid da. Lite visste jeg da at det skulle gå så lang tid før jeg ble bra. Lurer fremdeles på når man kan se tilbake på dette og si at operasjonen ble vellykket. Jeg gleder meg i alle fall til jeg kan gå i trapper uten at det gjør vondt..

Ut over våren ble det lite turer, men ettersom det var litt vinter på Jølster, og Geir har en sekshjuling med belter så kom jeg meg ut og vi fikk trimmet bikkjene.
I perioder var Cleo i Dale hos May-Iren, Eivind og Julie, og der hadde hun det veldig godt. Så godt at hun måtte på en intensiv slankekur et par dager etter hver periode der. 😀
Gode venner tok seg godt av de firbente i denne perioden, både min beste venn og kjæreste, og mine gode venninner.
Først i april var jeg ute på tur med bikkjene på «egne bein», men etter det gikk det fremover.

I løpet av våren gikk jeg og Gina noen sporprøver, og også et par bruksprøver med godt resultat. Schweisshundspesialen var på Torpomoen, og der gikk vi også en bruksprøve med godt resultat, og til sammen var vi gode nok til at vi ble spurt om å være med på landslaget til Schweisshundklubben i bruksspor, som skulle gå for seg i Arboga i Sverige. Dette naturligvis etter at to-tre andre, som var hakket hvassere i sporet enn oss, hadde takket nei av ulike årsaker. Men at vi er på topp-7 i landet er jo ikke å forakte. 🙂 Og vi var en av fire ekvipasjer som tok ferien i Sverige for å være med på landskampen. For vår del var det ikke noe å skrive hjem om, men vi gikk til en første premie på det svenske viltsporet dagen etter landskampen, og det gjør til at Gina blir svensk viltsporchampion samtidig som hun blir norsk viltsporchampion etter en Very good på utstilling etter hun blir 2 år. Det er jo litt stas.

Pinsen var vi på Ridgebackspesialen med Cleo. Ettersom Snorre skal konfirmeres neste pinse, var dette hennes siste spesialutstilling i åpen klasse, og jeg sa at om hun kommer tilbake til spesialen blir det som veteran.
Men hun kommer ikke tilbake i utstillingsringen noen gang.
6. oktober sovnet Cleo inn på kjøkkengulvet hos Geir i Sanddalen. Det var en tung tid både før og etter denne vanskelige avgjørelsen, men jeg har tenkt mye på det, også etterpå, og vet det var riktig å gjøre det. Nå går det bedre med oss alle, men det var vanskelig og jeg har måttet gå mye i meg selv både før og etter. Nå hviler Cleo i Sanddalen hvor hun har hatt mange flotte stunder. Hun hadde et verdig liv, og fikk en verdig avslutning. Ikke alle hunder er så heldige vet jeg.

I løpet av jakten har jeg felt 2 hjort, mot fjordårets ene. Geir har felt 10. 🤪 Det var litt vemodig å sette vekk rifla for i år, men det er ikke så lenge før jeg har ettersøksvakt igjen, og da kommer den nok frem igjen fra skapet. Uansett skal det bli mye skyting ut over våren, det er noe jeg synes er kjempekjekt, og jeg ser at øvelse gjør mester. I alle fall blir man bedre..
I oktober dro jeg til Trysil på elgjaktkurs for damer i NJFF. Det ble ikke noe elg på meg, men det var en knallkjekk uke med ny kunnskap og nye vennskap. Håper jeg får anledning til å dra tilbake, da med varmesåler i baggasjen. 🤨

Nå er det nyttårsaften og vi er i Sanddalen. Jeg har hatt årets siste luftetur med Gina og tenkt litt over året som har gått. Mye glede har det vært, og en stor sorg. Men summen er at jeg har det godt med mannen i mitt liv, alle er friske og raske, ungene gjør det bra på skolen og har det bra. Jeg har en fantastisk familie som jeg elsker over alt på jord, og en like fantastisk svigerfamilie. Jeg har en god jobb som jeg trives med, og tak over hodet (to stykker faktisk).
Jeg har alt jeg kan ønske meg i livet. ❤
Ikke alle er like heldige som meg, og jeg leser om sykdom og sorg blant venner og kjente. Det gjør meg ofte trist og jeg får nesten dårlig samvittighet for at jeg selv har det så godt når andre ikke har det. Ikke at det hjelper dem da, selv om jeg gjerne skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre. Jeg prøver å hjelpe der jeg kan, men det er ikke mulig å strekke til overalt.

Jeg pleier å si at det ikke handler om hvordan man har det, men hvordan man tar det, og den tanken henter jeg frem når livet innimellom butter i mot, når noen sier eller gjør noe som sårer meg eller mine kjære.
Man kan velge å henge seg opp i detaljer, eller man kan blåse i det og gå videre. Det finnes to typer bekymringer – dem man kan gjøre noe med, og dem man ikke kan gjøre noe med. Den siste typen skal man blåse i og gå videre, den første typen bekymringer skal man ta tak i og rette på. Kun slik kan man få et godt liv.

Med disse tankene og korte oppsummering av året mitt vil jeg takke alle som er og har vært involvert i livet, mitt for året som har gått. Jeg ønsker dere alle alt godt for det nye året og håper alle klarer å «strunta i det» som ikke er viktig å bekymre seg for!

Godt nyttår!