3. aug, 2014

Svenskesommer

Hello Sweden calling!

Da har vi kommet vel gjennom «svenskehelgen» med Svenske Schweisshundklubben, landskampen, og «svenskespor» for oss som ønsket det.
Jeg vet at mange i Bayermiljøet har vært ute etter oppdateringer derfra, og her kommer de:
Svenskene vant igjen! 🤨 Resultatene kommer her:

SVErige: Leif 143 poeng, Patrik 128 poeng, Anders 104 poeng, Lina 79 poeng. NORge: Bjørn-Vidar 133 poeng og Svensk jaktchampion, Oddrun 112 poeng, Kåre-Per 82 poeng, Ann-Kristin 36 poeng.

Totalt så fikk altså svenskene 375 poeng og «norgrabbarna» 327 poeng, som er en forskjell som er mindre enn i fjor. Det er ikke min fortjeneste….

Det er mye som er annerledes i Sverige. Også når det gjelder spor. For det første så var sporene merket, noe vi norske ikke visste om, og for oss (les: meg) som ikke er så oppvakt på det som er over hodet til hunden, ble det heller ikke oppdaget før langt ut i sporet.
Det andre er at det er fy-fy å lede hunden på noe som helst måte. Det er lov å hente hunden inn etter «viltstörning» to ganger (i alle fall om jeg har forstått det rett).
Det tredje er at skuddtesten som på det norske schweisshundsporet  blir fyrt av mens hunden er under aktiv sporing, blir i Sverige fyrt av etter at man har fått beskjed om å stoppe hunden, sette eller legge den ned, og så går dommeren foran hunden og skyter. Dette var nytt for oss, og noen av hundene reagerte på det, eller de reagerte anderledes enn vi er vant med.
Det fjerde er, ikke helt overraskende, at det er myyyyye rart og interessant som går i de svenske skogene. :-) Jeg bare nevner: Elg, rådyr, dåhjort, hjort, villsvin, grevling, rev, hare, ekorn… ovs.. Nevnte jeg ekorn…?

Vi ankom Härfallet camping kl 15.30 fredag etter et pitstop hos Geir sin bror i Brevik. Da var Oddrun og Kåre-Per allerede kommet og var innkvartert i hver sine hytter. Vi skulle dele hytte med Oddrun og Ayla, som Gina har møtt før, og kommer godt overens med.
Etter hvert ankom også begge dommerne, og Bjørn-Vidar m/frue, så da var det norske laget på plass. Härfallet er en flott camping som ligger på en odde i Sveriges tredje største innsjø. Hytten vi fikk hadde tre soverom, stue, kjøkken, bad og spindelvev i vinduskarmene. 🤔 Greie hytter, men uansett var vi ikke så mye i dem.
På kvelden var vi og grillet villsvin på stranden, og så var det sportrekning. Den foregikk ved at vi måtte skyte ballonger med luftgevær. Inni ballongene lå spornummeret.
Jeg var «heldig» og skjøt ballongen med nr 2, noe som jeg etter å ha tenkt meg om var glad for, ettersom det var en relativt fin temperatur ute. Og da mener jeg fin hvis man har sommerferie på stranden og ikke skal gå i skogen.
Kvelden ble altså noe amputert med tanke på festligheter, og vi gikk tidlig i seng. Stod opp tidlig dagen etter, og var så klar som vi kan bli for dette. Jeg kjente litt på presset at denne gangen gjaldt det ikke meg selv og min hund, men hele laget. Uansett måtte vi bare gjøre så godt vi kunne, til liks med alle de andre.
Gina tok sporstarten relativt greit. Hun så ut til å ta sporet, men gikk så ut på noe ferskspor, og jeg tok henne tilbake til ruten. Jeg gav beskjed til dommerne om at jeg tok henne tilbake, og trodde da at dette gikk under kategorien «viltstörning». Hun fant den lille skinnbiten, og sporet så ut rett. I etterkant har viser det seg at så lenge fører er i sirkelen har man ikke startet sporet, så dette var helt greit. Jeg burde kanskje ha spurt litt mer om reglene, men når man ikke vet hva man skal spørre om, så er det jo ikke enkelt. 🙂
Etter et par hunder meter stakk hun ut på noe ferskspor inn i noe graner, og jeg tok henne tilbake og gav beskjed til dommeren om viltstörning. Tok henne tilbake til sporet, og gav henne litt vann. Litt mye vann. Så mye at jeg ikke hadde mer enn en liten skvett igjen i bunnen av flasken, og satset på at det rakk til slutten. Hun gikk videre på sporet og sporet greit noen hundre meter til. Så tok hun ut på noe greier, og jeg skal innrømme at jeg ikke så det før det var gått nærmere 40 meter. Tenkte da at «shit, her er vi på tur, hva gjør jeg nå?» Jeg tenkte at jeg ikke kunne ta henne tilbake, ettersom jeg hadde hanket henne inn to ganger allerede. Så jeg prøvde febrilsk å nappe diskret i linen uten at dommeren så det, uten hell fordi hun var veldig ivrig. Jeg vurderte å stoppe henne for å å ta henne tilbake på sporet og bruke en tredje, og ikke lovlig viltstörning, da dommer Tony gav  beskjed om at nå måtte vi nesten komme tilbake til sporet. Så da var vi ferdig tenkte jeg, og tok av sporselen og på halsbåndet. Men da vi kom tilbake til de andre (det var 4 mann med oss) og jeg fikk beskjed om at vi ikke skulle gi oss så lett, og at vi skulle fortsette. Tok på sporselen igjen og Gina tok sporet igjen og gikk fint videre. Etter en tid tok hun ut igjen ut på ferskspor og jeg måtte la henne gå, i håp om at hun skulle finne ut av det til slutt. Det gjorde hun ikke, og vi ble hanket tilbake nok en gang. Da vurdrete jeg å bryte hele greiene, for Gina var skikkelig sliten og jeg hadde ikke mer vann å gi henne. Jeg sa det også til dommerne at "jeg tror ikke jeg kan fortsette", men plutselig tok hun spor igjen og gikk vidrere. Hun fant såleie, og ble holdt  tilbake så dommer fikk skutt. Gikk så til slutten helt greit, og jeg var veldig glad for det. Hun brukte 1 time og 5 minutter og det ene viltet som hun hadde gått ut på var et ekorn! 😠

Resten av dagen lå Gina som et slakt. Det var greit å være ferdig, og vi fikk sendt ut de andre med beskjed om å ta med mye vann, og ellers tips til de andre uerfarne i dette.

Vi endte opp med 36 poeng og det dårligste resultatet, men tatt i betraktning at hun også var den yngste hunden, er det ikke noe å skamme seg over. Etter hvert som de andre kom inn, var det tydelig at det hadde vært vanskelige forhold, men de siste hadde det litt bedre, og gjorde det også best. Halvbroren til Gina, Freke av Fjellstølen ble til og med Svenks jaktchampion på hele greiene! 🙂

Dagen etter var det tid for det öppna viltsporet, og det ble dermed ikke rare festen lørdag heller. Jeg og Oddrun hadde klokken på ringing 6.30, og møtte dommeren for å gå spor like før kl. 8. Gina gikk fint gjennom dette, og endte opp med å få 1. premie. Når en norsk hund har 3 første preminer/er norsk viltsporchampion, trenger den kun en svensk 1.premie for det svenske viltsporchampionatet. Gina er ikke 2 år enda, så hun kan ikke få NVCH før hun har fått en «Good» på  utstilling etter 24 mnd, og da må hun i tillegg ha tre 1. premier på blodspor. Jeg skulle egentlig ha gått en  bevegelig prøve før vi dro, men det skar seg da dommeren ikke tok kontakt. Jeg regner uansett ikke med at det blir noe problem verken å få en 1. premie eller en Good på utstiling. Så da vil jeg tro at hun få en del bokstaver i tilknytning til det, når hun har vært på utstilling til våren/sen vinter.

Nå har vi kommet oss til en plass i nærheten av Göta kanal, og vi er klar til å dra i villsvinhegn i morgen tidlig. Gina har badet masse i kanalen, og vi ser gode takter til at vi har en apporterende ande-bayer her. Spennende! Hun synes slusene var veldig spennende, og gikk etter min smak alt for nær kanten, men det gikk bra.
Det er godt over 30 varmegrader, og det er fantastisk. Ikke helt forsvarlig å være ute i aktivitet, men sålenge vi holdt oss langs kanalen og det var mulighet for Gina å kjøle seg ned, gikk det fint. Maten på restauranten i Söderköping var god, og nå er det kveld for slitne svensketurister. 🙂